Idag er det 2 uker siden operasjonen, og da altså 2 uker og 3 dager siden min egen lille verden raste sammen i løpet av en liten samtale. Tiden flyr ihvertfall da, om ikke annet. Selv om de fleste dagene består av å sove lenge.. tusle rundt i leiligheten.. lese nettaviser.. og andre små ubetydelige gjøremål. Utrolig at tiden ikke står dønn i ro.
Jeg bruker litt tid på å tenke også da, mellom slagene! Tanker rundt sykdommen, fremtid, fortid, generelle livsverdier og slikt. Både dype og fullstendig overfladiske ting. At jeg har gått fra å jobbe 12 timer hver dag, til 0 timer er definitivt en forandring – og det gjør noe med meg.

Jeg har ihvertfall funnet ut at de fleste nok helt sikkert trenger en liten vekker innimellom. Sannsynligvis meg selv, og sannsynligvis de fleste andre. Kanskje var det ikke såååå viktig at du ikke fikk lån til den bilen du har lyst på, eller den leiligheten du ønska deg. Og ekskjæresten som du ikke kommer over. Og den irriterende naboen. Og det dårlige været.

Ting blir satt i perspektiv og blir ubetydelige når noen ligger å svever mellom liv og død.
Om været er dårlig, så kle på deg da! Man må slutte å irritere seg over “småting”, og heller brette opp armene for å gjøre det beste ut av det.

Livet blir ihvertfall ikke bedre av å tenke negativt.

Anbefaler alle å se denne filmen om den unge jenta Kate, som lider av kreft. Hennes lillesøster Anna blir brukt som donor for å redde livet til Kate, helt til hun en dag sier stopp. Resten får dere se selv. Jeg var ihvertfall blank på øynene en del ganger underveis i filmen..
Noen som har sett den? Hva synes dere i så fall? :)

Filmen heter My Sisters Keeper, og kan sees i sin helhet ved å trykke HER.

Poeng i runde 1 er herved delt ut til meg selv, etter knockout.

CT-røntgen av hele overkroppen var uten tegn til spredning av kreften. Det samme var røntgenbildene av lungene. Det er vel det man kan kalle relativt gode nyheter! 10kg forsvant fra skuldrene, og jeg begynte å se frem mot operasjonen som skulle være på fredag eller lørdag.

Fredag kl 15 ble jeg lagt i narkose og gjort klart til operasjon. Med fullt av tilsynelatende kunnskapsrike grønkledde folk på operasjonsstua, var jeg rett og slett veldig trygg på at dette skulle gå veldig bra. Operasjonen gikk finfint, og jeg våkna så smått to timer senere – i et smertehelvete uten like! Jeg kan vel egentlig ikke huske å ha hatt så vondt før, men.. who cares. Jeg fikk ihvertfall masse smertestillende og sov i noen timer til på overvåkningsavdelinga.

Litt ør i hodet og med et realt kutt på 6-7cm i magen, var jeg tilbake på rommet mitt og klar for å se Norske Talenter på Tv2.. eller ikke. Sovna gitt.. med smerter herifra og til.. himmelen. (helvete) Da jeg våkna dagen derpå var smertene like ille.. og før jeg rakk å spørre etter smertestillende fikk jeg hele to(!!) paracet, og beskjed om at jeg skulle hjem!!

Så.. nå sitter jeg her og smiler litt foran min flunkende nye MacBook Pro, som jeg dro ut å kjøpte 19 timer etter operasjonen. Noe må man unne seg etter en dag med gode nyheter på løpende bånd. Nå har jeg planer om å late som at jeg er helt frisk, til det motsatte er bevisst, og svar på nye prøver kommer om 4-6 uker. At det blir VM i blodprøver fremover får bare være.

Jeg er og blir en supermann! : ) Måtte kryptonitten holde seg langt unna!

Tusen takk for omtanken til alle sammen! Veldig glad for det! :)

Her er forøvrig årets trend på boxershortsfronten:

De fleste har vel merka at bloggen har forandra seg litt i det siste. Tulleblogging om alle verdens tema er byttet ut med litt mer dystre saker. Og det med god grunn.

Jeg har vært småsyk i snart 2 måneder nå, med hoste, feberfølelse og tretthet. Dette har tappet meg for krefter, men mistanken om at noe verre lå bak har vært verre for meg. En bekymring som jeg har delt med noen ytterst få personer. Sannsynligvis fordi jeg ikke prater om private problemer til hvem som helst, og fordi jeg ikke ønsket å bekymre andre med et problem som bare kanskje var tilstede.

Tanken på å bli rammet av en dramatisk sykdom er likevel så fjern, at det egentlig har gått helt fint rent psykisk. Jeg har rett og slett ikke klart å ta det til meg.  Samtidig ble jeg og min kjære venn Google nesten 100% enige om hva som feilte meg etter hvert, og det var en stund før jeg i det hele tatt vurderte å oppsøkte lege. Frykten for at legen også skulle være enig med meg og Google gjorde vel kanskje at jeg jeg vegra meg litt for å ta kontakt.

Etter litt frem og tilbake i hodet mitt, tok jeg et ganske langt personlig steg, og oppsøkte lege. “Problemet” var bare at omtrent det første han spurte om, var om noen i slekta mi har vært rammet av nettopp den samme sykdommen som jeg trodde at jeg hadde. Bekymringen ble ikke mindre, for å si det mildt.. men jeg ble ihvertfall sendt raskt videre for videre undersøkelser. Takk til den glimrende fastlegen min!

Noen dager senere var jeg på røntgen for å sjekke lungene mine, pga ‘forkjølelsen’ jeg har hatt i rundt 7 uker.  Dette for å sjekke en potensiell lungebetennelse.. uten at dette ga noen svar.

Mandag denne uka ble jeg derimot sendt til ultralydundersøkelse på sykehuset.. og dette ga resultater. Dessverre. Dama som undersøkte meg sa ikke så mye, men det lille av tåkeprat og kroppsspråk  hun ga fra seg, var egentlig svar nok. Og da legen min ringte meg den 11.05.10 kl 16.25 forsto jeg vel rimelig kjapt hva som var på gang.

..og selv om jeg trodde jeg var forberedt, kom beskjeden som et sjokk. To tørre glade øyne, ble forvandlet til to fossefall på 1-2-3. Livet ble snudd på hodet, og tankene løp løpsk. Man får jo gjerne beskjed om å tenke positivt, men i sekundene etter at jeg hadde prata med legen var det fullstendig umulig. At det verste utfallet av denne sykdommen ender under jorda, er vel ikke hemmelig.. men de fleste blir heldigvis frisk igjen.

Tankene er nå stort sett positive, takket være fantastiske venner og familie, og alt går mye bedre for øyeblikket.. men i morgen (fredag) skal jeg få vite hvor ille det egentlig er. To dager med ulike tester på sykehuset, må vel kunne gi noensvar ihvertfall.

Kort oppsummert; Jeg har kreft, men jeg skal da faen ikke dø!

Det ville rett og slett blitt for dumt! : )

[Foto: Aleksander With / Musikk: Michael Bublè]

Jeg har big time dårlige nyheter på gang, men tror kanskje det får vente litt. Rett og slett fordi jeg ikke vet hverken hvor jeg skal starte, eller hva jeg skal/bør fortelle.. så..

Her ser dere uansett et par bilder fra den fantastiske dagen min, om ikke annet! (…)

Gårsdagen var forøvrig den verste dagen så langt i mitt liv. Da vet dere det! : )

Over og ut.