Tankene var utelukkende positive i går, da jeg dro på sykehuset for å ta CT-røntgen og blodprøver. Formen var fin og innstillinga positiv. De fysiske påkjennelsene etter operasjonen og ubehagelighetene etter såret har bortimot lagt seg. Og det psykiske var som vanlig bra egentlig. Jeg tenkte at “worst case” var at jeg måtte velge å ta en cellegiftbehandlig eller stråling, men det ble ganske mye verre gitt. Jeg slapp ihvertfall å velge da, om ikke annet! : )

Dermed ble overraskelsen nærmest sjokkerende da overlegen på kreftavdelinga kunne fortelle, ca 15 sekunder etter at jeg hilste på han, at kreften har spredt seg. Til lymfene, to steder i bakre bukvegg. Det sier meg egentlig ikke så veldig mye, annet enn at det er alvorlige saker. Og at man må gjøre noe med saken snarest. De hadde vistnok sett noen små saker på CT-bildene før operasjonen også, men at den kulen var så liten at den var ufarlig. Eller noe. Nå var ihvertfall den kulen ca 4 ganger så stor, pluss at det hadde dukket opp enda en kul i nærheten. Great.

Allerede førstkommende mandag starter behandlingen.
Cellegift i lange baner. 4 kurer à 5 behandlinger for å være nøyaktig. Hver dag i neste uke skal jeg altså sitte å motta gift i 7-8 timer på sykehuset. Høres helt fantastisk ut. Noooot. Jaja.. blir sikkert frisk til slutt da, selv om sommeren sannsynligvis blir helt rævva.

I´ll stay in touch! (Noe sier meg at jeg har et hav av tid til å oppdatere bloggen fremover : )

Vurderer nesten å lære meg å spille trekkspill.

Eller sekkepipe.

Jeg vet det har tatt litt tid, men her kommer ihvertfall svar på de fleste av spørsmålene dere har sendt inn til meg. Sydd sammen til en slags artikkel.. eller noe sånt : ) For å gå rett på sak; Krefttypen jeg har er testikkelkreft. Heldigvis, om jeg kan si det om en så alvorlig sykdom. Det er den krefttypen med soleklart best prognose, og ca 95% blir helt frisk etter litt behandlig. Hell i uhell, på en måte.
Når det gjelder behandlig, så har jeg har gjennomgått en operasjon hvor den ondartede svulsten ble fjernet, og jeg kan vel i praksis betraktes som frisk for øyeblikket. Videre behandlig vet jeg rett og slett ikke alt for mye om. Jeg skal på sykehuset på tirsdag og onsdag, så vet vel litt mere da. Men etter det jeg vet, så kan jeg velge å ta strålebehandlig eller en cellegiftkur for å minske sjansene for tilbakeslag.
Ca 15-20% får nemlig tilbakeslag av denne krefttypen, og jeg kan velge å ta forebyggende behandling, for å minske disse sjansene til ca 5%. At dette valget er opp til meg virker kanskje litt merkelig. Det er ihvertfall et meget vanskelig valg. Det kan kanskje virke betryggende å ta en slik behandling, men fakta er jo det at om alle skulle tatt det valget ville 80-85% gjennomført en tøff behandling som de i utgangspunktet aldri ville hatt behov for. Ikke lett det der altså.
En annen faktor er at den forebyggende behandlingen er mye mildere enn den behandling man må gjennom ved et eventuelt tilbakeslag. Da må man bl.a gjennom 4-5 cellegiftkurer.. og sterke bivirkninger som kvalme, blødninger og.. ja.. you name it. Den tid, den sorg.
I et møte med fastlegen min sa han rett ut at han ikke hadde noen råd å komme med, fordi han rett og slett ikke vet hva han hadde gjort selv – om han hadde vært i samme situasjon.
Uansett valg; jeg skal til kontroller på sykehuset mange ganger i året, så det er ihvertfall betryggende.. selv om det sikkert gjør at det alltid vil ligge noen tanker om “hva om..” / “hvis..” osv i bakhodet i mange år fremover. Jeg må bare prøve å se positivt på ting, slik at det ikke blir en belastning for meg i lange tider fremover.

Formen min nå er nesten som normalt – kanskje bortsett fra at jeg blir mye fortere utslitt. Jeg sover fortsatt veldig mye, og merker kjapt at jeg blir sliten når jeg prøver å bidra med litt fysisk arbeid. For øyeblikket er jeg på aktiv sykmelding på jobben, og det fungerer egentlig veldig bra. Da kan jeg sove en time lenger de dagene jeg føler meg sliten, og tilpasse arbeidsoppgavene slik at jeg får minst mulig belastning. Fin ordning : )Av alle spørsmålene jeg har fått av lesere og slikt er det to jeg liker veldig godt. De er som følger:

“Jeg lurte på om du har noen gode tips til oss som står på sidelinja med noen som har alvorlig sykdom. Hva er “lov” å si/ikke si? Er det beste å oppføre seg som om det ikke har skjedd og bare prate om hverdagslige ting, eller bør man vokte ordene sine veldig?”

“Jeg lurer på om det at du nå har en alvorlig sykdom har endret noe med de vennene du har? Har selv kjent noen med alvorlig sykdom og ser at noen gjerne ikke vet hva de skal si/oppføre seg/være mot en når det katastrofale inntreffer. Har du lagt noe merke til det, eller finner du støtte i dem vennene du hadde før du ble syk?”

Svar på disse spørsmålene er garantert forskjellig etter hvem du spør, men for min del synes jeg det er bedre om folk kommer bort og hører hvordan det går og sånn. Jeg har opplevd utrolig mange forskjellige reaksjoner. Noen later som ingenting, noen spør om ulike ting rett ut.. mens andre er tilstede, noen venter med å ta kontakt til jeg er litt for meg selv, og andre har kanskje lyst til å si et eller annet, uten at de ikke vet helt hvordan de skal formulere seg.. og av den grunn lar være å si noe. Kanskje litt klønete forklart, men fremgangsmåtene er ihvertfall veldig varierte. Det meste er greit for min del, men ta gjerne kontakt ihvertfall, om du lurer på noe. Jeg er hverken skummel, smittsom eller farlig; )
At jeg valgte å fortelle det til “alle”, gjennom facebook og blogg, har jeg ihvertfall ikke angra et sekund på. Det gir de rundt deg muligheten til å bry seg, og du slipper at ryktene begynner å gå. Jeg ringte personlig til mine fleste nærmeste venner den dagen jeg fikk beskjeden fra legen, og de andre vennene mine fikk vel stort sett beskjed gjennom de igjen.. og gjennom facebook. Oppførsel og oppfølging fra vennene mine har jo helt klart vært variert. Noen har vært merkelig fraværende, mens andre har rett og slett imponert meg med støtte og tilstedeværelse.

Når det gjelder hva som er “lov” å si, så vet jeg ikke. Det meste går bra for min del, men å gjøre narr av folk i lignende situasjoner er absolutt ikke greit. Jeg kan også irritere meg litt av folk som klager på alt mulig, og tror at deres problemer er viktige. Ta deg en snartur innom nærmeste sykehus, så finner du garantert noen som har det verre enn deg selv. Kanskje stygt å si det, men det kan faktisk fungere som motivasjon. At det alltid er noen som har det verre enn deg selv altså.

Ta vare på de rundt deg, og de dagene du har. Det skal ihvertfall jeg gjøre med beste for å klare.

Musikk: Snow Patrol – Run