Et gjesteinnlegg av Sofie Frøysaa:

Livet går sin gang. Vekkerklokken ringer, toalettbesøket venter og frokosten smøres. Skole eller jobb kaller, middagen ryker og TVprogrammet du har ventet på hele dagen er klar til å ta deg med storm. Sengen din står klar, vekkerklokken er straks i ventemodus og drømmeland er nok en gang rett rundt hjørnet.

Livet går på autopilot. Du legger planer, kanskje ikke alt går som det skal – likevel kommer tirsdag etter mandag, juli etter juni og høsten med sine fargerike blader tegner igjen på blanke ark.

Plutselig skjer noe uventet. Livet stopper opp og ødelegger timeplanens rutine. Plutselig føles mandag som en evighet, og tirsdag ligger usikkert i vente. Du vil for alltid huske denne datoen. I tiden som kommer vil denne dagen være spikret fast i minnet – som en tung sky som aldri letter. En stein som er for tung til å bæres vekk. Plutselig ser du livet med dykkermaske.

Du blir nødt til å dykke. Dykke lenger ned enn hva du noen gang trodde var mulig. “Sånt skjer jo ikke meg”, har du alltid tenkt. Men plutselig står du der – med dykkermaska på. Dypet er truende, men du har ikke noe valg. Det er som om bølgene tar tak i deg og drar deg ned mot havets bunn. Det blir vanskelig å puste. En annen verden venter på deg. Du har aldri visst hva som skjuler seg under vannoverflaten før nå.

Det er grumsete, men etter hvert ser du alt så klart. Så dette er livet på nært hold, tenker du – likevel prøver du hardt å komme deg opp igjen. På dypet vil ingen være. Det er her det ukjente hører til. Etter hvert blir du oppmerksom på den minste, lille detalj. Detaljer du aldri hadde tenkt over før.

Du hører stemmer i det fjerne. Du hører latter og barnesang. De må ha det godt der oppe, tenker du for deg selv. Her nede er du helt alene. Stemmene i det fjerne skulle gjerne ha hjulpet deg, men “sånt skjer jo ikke dem”…

En dag kommer du opp igjen. Lyset blender deg. Vinden stryker deg over skuldrene, og plutselig er det lettere å puste. Du kjenner en varm lykke spre seg i kroppen, og glemmer et lite sekund alt det vonde du har opplevd. Nå er ting som de skal være igjen, sier du lettet for deg selv og løper fritt over gresset som kiler deg under føttene.

Likevel vil alltid dypet skremme deg. Du vil aldri tilbake dit. På samme tid har du sett noe andre aldri vil få oppleve. Du har møtt livet på nært hold; møtt det med forstørrelsesglass. Du har sett livet med dykkermaske.