Tankene var utelukkende positive i går, da jeg dro på sykehuset for å ta CT-røntgen og blodprøver. Formen var fin og innstillinga positiv. De fysiske påkjennelsene etter operasjonen og ubehagelighetene etter såret har bortimot lagt seg. Og det psykiske var som vanlig bra egentlig. Jeg tenkte at “worst case” var at jeg måtte velge å ta en cellegiftbehandlig eller stråling, men det ble ganske mye verre gitt. Jeg slapp ihvertfall å velge da, om ikke annet! : )

Dermed ble overraskelsen nærmest sjokkerende da overlegen på kreftavdelinga kunne fortelle, ca 15 sekunder etter at jeg hilste på han, at kreften har spredt seg. Til lymfene, to steder i bakre bukvegg. Det sier meg egentlig ikke så veldig mye, annet enn at det er alvorlige saker. Og at man må gjøre noe med saken snarest. De hadde vistnok sett noen små saker på CT-bildene før operasjonen også, men at den kulen var så liten at den var ufarlig. Eller noe. Nå var ihvertfall den kulen ca 4 ganger så stor, pluss at det hadde dukket opp enda en kul i nærheten. Great.

Allerede førstkommende mandag starter behandlingen.
Cellegift i lange baner. 4 kurer à 5 behandlinger for å være nøyaktig. Hver dag i neste uke skal jeg altså sitte å motta gift i 7-8 timer på sykehuset. Høres helt fantastisk ut. Noooot. Jaja.. blir sikkert frisk til slutt da, selv om sommeren sannsynligvis blir helt rævva.

I´ll stay in touch! (Noe sier meg at jeg har et hav av tid til å oppdatere bloggen fremover : )

Vurderer nesten å lære meg å spille trekkspill.

Eller sekkepipe.