Idag er det 2 uker siden operasjonen, og da altså 2 uker og 3 dager siden min egen lille verden raste sammen i løpet av en liten samtale. Tiden flyr ihvertfall da, om ikke annet. Selv om de fleste dagene består av å sove lenge.. tusle rundt i leiligheten.. lese nettaviser.. og andre små ubetydelige gjøremål. Utrolig at tiden ikke står dønn i ro.
Jeg bruker litt tid på å tenke også da, mellom slagene! Tanker rundt sykdommen, fremtid, fortid, generelle livsverdier og slikt. Både dype og fullstendig overfladiske ting. At jeg har gått fra å jobbe 12 timer hver dag, til 0 timer er definitivt en forandring – og det gjør noe med meg.

Jeg har ihvertfall funnet ut at de fleste nok helt sikkert trenger en liten vekker innimellom. Sannsynligvis meg selv, og sannsynligvis de fleste andre. Kanskje var det ikke såååå viktig at du ikke fikk lån til den bilen du har lyst på, eller den leiligheten du ønska deg. Og ekskjæresten som du ikke kommer over. Og den irriterende naboen. Og det dårlige været.

Ting blir satt i perspektiv og blir ubetydelige når noen ligger å svever mellom liv og død.
Om været er dårlig, så kle på deg da! Man må slutte å irritere seg over “småting”, og heller brette opp armene for å gjøre det beste ut av det.

Livet blir ihvertfall ikke bedre av å tenke negativt.