De fleste har vel merka at bloggen har forandra seg litt i det siste. Tulleblogging om alle verdens tema er byttet ut med litt mer dystre saker. Og det med god grunn.

Jeg har vært småsyk i snart 2 måneder nå, med hoste, feberfølelse og tretthet. Dette har tappet meg for krefter, men mistanken om at noe verre lå bak har vært verre for meg. En bekymring som jeg har delt med noen ytterst få personer. Sannsynligvis fordi jeg ikke prater om private problemer til hvem som helst, og fordi jeg ikke ønsket å bekymre andre med et problem som bare kanskje var tilstede.

Tanken på å bli rammet av en dramatisk sykdom er likevel så fjern, at det egentlig har gått helt fint rent psykisk. Jeg har rett og slett ikke klart å ta det til meg.  Samtidig ble jeg og min kjære venn Google nesten 100% enige om hva som feilte meg etter hvert, og det var en stund før jeg i det hele tatt vurderte å oppsøkte lege. Frykten for at legen også skulle være enig med meg og Google gjorde vel kanskje at jeg jeg vegra meg litt for å ta kontakt.

Etter litt frem og tilbake i hodet mitt, tok jeg et ganske langt personlig steg, og oppsøkte lege. “Problemet” var bare at omtrent det første han spurte om, var om noen i slekta mi har vært rammet av nettopp den samme sykdommen som jeg trodde at jeg hadde. Bekymringen ble ikke mindre, for å si det mildt.. men jeg ble ihvertfall sendt raskt videre for videre undersøkelser. Takk til den glimrende fastlegen min!

Noen dager senere var jeg på røntgen for å sjekke lungene mine, pga ‘forkjølelsen’ jeg har hatt i rundt 7 uker.  Dette for å sjekke en potensiell lungebetennelse.. uten at dette ga noen svar.

Mandag denne uka ble jeg derimot sendt til ultralydundersøkelse på sykehuset.. og dette ga resultater. Dessverre. Dama som undersøkte meg sa ikke så mye, men det lille av tåkeprat og kroppsspråk  hun ga fra seg, var egentlig svar nok. Og da legen min ringte meg den 11.05.10 kl 16.25 forsto jeg vel rimelig kjapt hva som var på gang.

..og selv om jeg trodde jeg var forberedt, kom beskjeden som et sjokk. To tørre glade øyne, ble forvandlet til to fossefall på 1-2-3. Livet ble snudd på hodet, og tankene løp løpsk. Man får jo gjerne beskjed om å tenke positivt, men i sekundene etter at jeg hadde prata med legen var det fullstendig umulig. At det verste utfallet av denne sykdommen ender under jorda, er vel ikke hemmelig.. men de fleste blir heldigvis frisk igjen.

Tankene er nå stort sett positive, takket være fantastiske venner og familie, og alt går mye bedre for øyeblikket.. men i morgen (fredag) skal jeg få vite hvor ille det egentlig er. To dager med ulike tester på sykehuset, må vel kunne gi noensvar ihvertfall.

Kort oppsummert; Jeg har kreft, men jeg skal da faen ikke dø!

Det ville rett og slett blitt for dumt! : )

[Foto: Aleksander With / Musikk: Michael Bublè]